Theodoricus monachus
| Theodoricus monachus | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. århundre | ||
| Beskjeftigelse | Munk, skribent, historiker, katolsk prest | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Theodoricus monachus eller bare Theodoricus var en norsk geistlig i siste halvdel av 1100-tallet. Han skrev en historie på latin om Norges konger kalt «De antiquitate regum Narwagiensium» eller oversatt til norsk som Historien om de gamle norske kongene eller bare Om de norske kongene.[1]
Tore
[rediger | rediger kilde]Det har vært foreslått at hans egentlige navn var Tjodrek eller Tore.[2][3][4] Navnet Tjodrek ble imidlertid lenge ansett som usannsynlig.[1] Det er i dag enighet om at han het Tore, for det er rimelig sikkert at han var norsk, og navnet Tjodrik ble ikke brukt i Norge, men på Island.[5] I 1939 ble det påvist at to norske studenter ved Sankt Victor-klosteret i Paris i andre halvdel av 1100-tallet brukte navnet Theodoricus:
- 1) Tore som senere ble biskop i Hamar, og
- 2) Tore Gudmundsson som senere ble erkebiskop i Nidaros. Vi kan være nokså sikre på at en av dem var vår Theodoricus.[6] Egil Kraggerud mener at Theodoricus var den senere erkebiskop Tore Gudmundsson.[1]
Noen av beretningens avskrivere mente han var en munk, og la det til i manuskriptet. Det er bare benediktinerne som omtales som munker. Noen kobler ham så til Nidarholm kloster i Trondheim,[2] siden det vil være det naturlige benediktinerklosteret å vise til Trondheim. Det er likevel ulike oppfatninger av om dette er rett.[1]
Detaljene om hans liv er usikre.[2][3]
De Antiquitate Regum Norwagiensium
[rediger | rediger kilde]Theodoricus skrev en historie på latin om Norges konger kalt Historien om de gamle norske kongene (De Antiquitate Regum Norwagiensium) en gang i Øystein Erlendsson tid som erkebiskop (1161-88),[2][3] trolig omkring 1180.[2][1] Verket dekker den norske historien fra kongedømmet til Harald Hårfagre og fram til Sigurd Jorsalfare som døde i 1130. Det vil si at han stopper sin fortelling rett før borgerkrigene begynner i Norge. Theodoricus slår fast at han betrakter det som «fullstendig uverdig å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder, frendemord, krenkelser av hellige steder, gudsbespottelser, plyndringen ikke bare av prestene som hele folket, kvinnerov og andre udåder – for mange til å regnes opp her – som da fant sted» som følge av kong Sigurds død.[4]
Theodoricus’ verk er et av de norske synoptiske verkene, og den eldste bevarte fortellinger om de norske kongene. De andre er Historia Norvegiæ som er omtrent samtidig og Ágrip af Nóregs konunga sögum som bygger på boka til Theodoricus. Theodoricus støttet seg på islandske muntlige kilder,[2] og siterer Bibelen flittig. Det er ikke påvist at han har kjent samtidige islandske skrifter,[2] men han har trolig kjent og brukt to tapte skrifter fra middelalderen: Catalogus regum Norvagiensium og Translatio Sancti Olavi.[4]
Theodoricus’ skrift utkom første gang på trykk i Amsterdam i 1684, vel seksti år etter at det var kommet for dagen i et håndskrift i Lübeck. 100 år senere ga Peter Frederik Suhm ut teksten på ny i femte bind av Jacob Langebeks store kildesamling Scriptores rerum Danicarum medii ævi. I 1903 ble den til nå best bevarte teksten funnet i København. Middelalderlatinisten Winfred Lehmann fant ytterligere en avskrift i Berlin i 1935.[1]
Knytning til Frankrike
[rediger | rediger kilde]Professor Lars Boje Mortensen[7] forsøkte i 2000 å påvise en tidlig forbindelse mellom Norge og nordlige Frankrike. Theodoricus’ verk og et om Olavlegenden, Passio Olavi, bruker begge et langt sitat fra en unik kilde, som var samtidig med helgenkongen William av Jumièges. Sitatet er et betydningsfullt indisium på en intellektuell forbindelse mellom Norge og Frankrike på slutten av 1100-tallet. Mortensen antyder at Theodoricus, sammen med erkebiskop Øystein Erlendsson (1161–88) og andre norske geistlige, spilte en betydelig rolle i å utvikle den norske corpus av offisielle tekster på denne tiden, inkludert Passio Olavi.[8][9]
Theodoricus i skjønnlitteraturen
[rediger | rediger kilde]Theodoricus er en av hovedpersonene i Anka Borchs historiske ungdomsroman Torarin (1961).
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f Egil Kraggerud i innledningen til 2018-utgaven
- ^ a b c d e f g «(no) Theodoricus monachus» i Norsk biografisk leksikon.
- ^ a b c Eiliv Skard i innledningen til 1932–utgaven av Soga um dei gamle norske kongane
- ^ a b c Holm-Olsen, Ludvig (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 1. Fra runene til Norske selskab. Cappelen. s. 87-93. ISBN 8202154693.
- ^ Kraggerud, 2018, side XVII-XVIII og 156.
- ^ Kraggerud, 2018, side 156.
- ^ Lars Boje Mortensen
- ^ Lars Boje Mortensen (2000)
- ^ The Anchin manuscript of Passio Olavi (Douai 295), William of Jumièges, and Theodoricus Monachus: New evidence for intellectual relations between Norway and France in the 12th century
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Soga um dei gamle norske kongane. Frå latin ved Eiliv Skard. Samlaget, 1932. (Norrøne bokverk; 29)
- Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018.
- Lars Boje Mortensen (2000): «The Anchin manuscript of Passio Olaui (Douai 295), William of Jumièges, and Theodoricus Monachus, new evidence for intellectual relations between Norway and France in the 12th century». s 165-189. i: Symbolae Osloenses
- Ludvig Daae (1895): «Om historieskriveren Theodoricus monachus og om biskop Thore af Hamar» i: Historisk Tidsskrift, 3, bind 3, s. 297–411.
- Theodoricus monachus: The Ancient History of the Norwegian Kings, oversatt og kommentert av David og Ian McDougall med innledning av Peter Foote (1998). Viking Society for Northern Research. ISBN 0-903521-40-7
- Arne Odd Johnsen (1939): «Om Theodoricus og hans Historia de antiquitate regum Norwagiensium». Avhandlinger, Det Norske Videnskaps-Akademi / II Historisk-filosofisk klasse - (bind-/heftenr. 1939:3). Oslo: Dybwad.
- Espen Karlsen og Kyrre Vatsend (2003): «On Theodoricus Monachus’ Use of Late Classical Authors» i: Collegium Medievale 16, s. 239-264.
- The Battle of Stamford Bridge (1066) and the life of Haraldr Sigurðarson, according to Theodoricus Monachus; deremilitari.org